Ikke lat som om du er motstander av mobbing, mobber.

Du sier du vil få en slutt på mobbing. Bullshit. Du er en mobber. Du protesterer hardnakket? Pøh. Den du tror du er er ikke den du er. Det er alltid milevis avstand fra den du tror du er og den du faktisk er. Alle mobber, og de få som ikke mobber, har mobbet i fortiden. Mobbing er alltid tilstedeværende, overalt. I hver barnehage, i hver barneskole, hver bidige ungdomsskole, i enhver skole som helst, og alle arbeidsplasser. I hvert hjem, og på enhver sosial arena.

I barnehagen finner de like barna hverandre, og mobber det barnet som skiller seg veldig ut. Som er mentalt annerledes. Gruppen merker fort hvem som er et potensielt offer, og det potensielle offeret ender alltid opp med å bli et faktisk offer. Det er bare et spørsmål om tid. Når det er i gang, blir offeret fokus for abnormt mye oppmerksomhet; gruppen blir nærmest besatt av offeret. Gruppen tar stor glede i å være mest mulig rasshøl og kuk mot offeret.

På barneskolen er det det samme, bare at da gjelder det ikke bare de barna som har annerledes hjerne, men nå får også barna som ser annerledes ut lide brutalt. Alle som avviker fra normen på noe som helst sett og vis - mentalt, utseendemessig, stilmessig, interesser, ferdigheter - har årevis med helvete å se frem til. Mobbingen er blir rett og slett ondere. Her er det faen meg ingen nåde. Igjen er man tilnærmet besatt av ofrene, som får dette evige forpulte fokus i andres liv og tanker (FAEN!).

På ungdomsskolen er man nedlatende, og behandler ofrene som om de skulle vært komplette idioter. Ofrene er evig tilstede i andres tanker og konversasjon, og blir snakket ekkelt til som om de skulle vært tilbakestående. Man er mindre verdt, og ingen vil vedkjenne seg at de kjenner vedkommende som har blitt utvalgt som perfekt hakkebøff.

(Nå mener ikke jeg at tilbakestående mennesker skal behandles dårlig, poenget er at folk som ikke er idioter, blir sett på som idioter).

På videregående er man ikke så direkte bedritent behandlet, men mer ignorert og utestengt fra det glade selskab. Man blir outsideren, "loneren" som aldri har hatt kjæreste, som bare er alene, som aldri blir invitert på fest.

På høgskolen/universitetet er man enten bare fullstendig ignorert eller hakkekylling. Den dumsnille som alltid må holde veskene mens andre danser. Den som er sett på som hakket mer tilbakestående og dum enn de andre, enda det dritartig og ironisk nok er stikk motsatt. HAHA, SÅ ARTIG, SÅ FORPULT JÆVLA ARTIG!

På arbeidsplassen er man den som aldri kan gjøre noe godt nok, uansett hva man gjør. Man får et stempel, og det stemplet forblir - "han gjør ikke jobben sin, han bryr seg ikke, han er lat og kan ikke tas seriøst, uansett hva han gjør". Klikken og mobben skryter og roser hverandre opp i skyene, men koster seg aldri på komplimenter til offeret. Det ville jo vært rent utaktisk når man bedriver dødsproff hersketeknikk. Dronningbier og alfahaner regjerer, de andre aksepterte dronene og hønene surrer rundt dem og danser etter deres piper, desperate etter å være en del av "flokken" som de er.

I sosiale settinger er det han som de andre kan rakke ned på fordi han ikke har det de andre har. Han som leier bolig, ikke har lappen, ikke ser på TV2 og ikke liker drepende kjedelig musikk. Han som alle snakker om når han ikke er der. Han rydder aldri, han gjør ingenting av det han skal og bør. Og han, av alle, burde skjønne at han heller skal og bør gjøre sånn og sånn.

I hjemmet er det den som urettmessig blir fokusert på hardt og negativt. Den som får store krav stilt til seg, og som bare blir møtt med en tsunami av kritikk uansett hva som blir sagt eller gjort.

Mobbeofferet blir plaget hele tiden, hver dag, overalt, hele livet ut. For alle er mobbere. Du er en mobber. Mobbeofferet er også en mobber, da det alltid fins noen lengre ned i hierarkiet enn offeret, og de tar offeret for seg. Du er selvsagt uenig i at du er en mobber. Det er alle mobbere. Mobbere møter aksept. De ganger mobbeofferet oppnår sympatifra noen, er det bare et spørsmål om tid før sympatisøren tenker i disse baner - "Jeg skjønner hvorfor han mobbes. Det er ikke mobberens feil, men hans egen". De som mobber rettferdiggjør også det de har gjort på akkurat samme måte - "Han er/var jo helt idiot, klart han får/fikk gjennomgå litt, men han var jo et dumt rasshøl".

Alle sier de hater mobbing. Derfor vil du, en mobber, aldri vedkjenne deg din mobbing av andre. Du er jo så snill og god, og deler jo så mye hjernedødt antimobbings-kjedemeldingspiss på sosiale medier. Men, som jeg skrev tidligere, min kjære venn, det er en helvetes lang vei fra den du tror du er og den du faktisk er. Det vil du nok aldri innse, du er for ruset på selvskryt og banale slagord til å ta et dønn ærlig blikk på deg selv og innse at du har pillråtne sider. Vi har dem, alle sammen. Vi svømmer i dem. Mobbing vil først reduseres i omfang når vi innser dette faktum i større grad, og blir mye mer selvkritiske enn det vi er per dags dato. Vi må med kritisk blikk genuint reflektere og evaluere oss selv, hver dag. Vi må løsrive oss fullstendig fra klikker og flokker. Ikke bare dét - vi må sky flokkdyrmentalitet som p-e-s-t-e-n! Vi må elske tanken på å være selvstendige individ som står alene, og tenker alene. Vi må avsky bedritne flokksamlere som dronningbier og alfahaner. Et av menneskehetens største problem er at vi av en eller annen motbydelig grunn så veldig gjerne vil være flokkdyr. Bedre blir det bare når vi løsriver oss fra flokken, og står alene med oss selv og våre egne hoder. Vi må innse at det er dette som ruler, og at flokker er dølle, ikke omvendt.

Vi må slutte å være avhengige av bekreftelse fra andre om at vi er ok. Vi må dyrke en ny avhengighet - avhengigheten av å tilfredsstille vårt eget indre, og stadig etterstrebe å endre oss selv til det bedre. Vi må gi faen i å bry oss en døyt om andre og andres privatliv. Aldri diskutere andre, eller snakke om andre og deres privatliv. Aldri diskutere eller snakke om andre individs personlighetskarakteristikker hvis de skiller seg ut. Vi må se på denslags som hjernedødt og kjedelig/uinteressant, fordi det er for faen i helvete akkurat dét det er! Vi må innse at det er en gigantisk forskjell fra vår indre verden kontra den ytre. Vi må akseptere og tolerere, nei, hylle de med god smak, i stedet for å se på de som sære som ikke liker TV2, Mustang Sally og Hellbillies. Vi må innse at det er dette som er ræva, og at de som liker gode ting i stedet for ræva ting ruler, og at hvis vi liker ræva ting, er det faktisk vi som har ræva smak.

Ikke bruk tiden din på å vise andre hvilket godt menneske du er, bruk heller tiden din på å /bli/ et bedre menneske. Et bedre menneske blir man først når man går inn for å være det, ikke ved å vise andre at man angivelig er det. Hva andre tenker og mener om deg skal du ikke bruke noe tid eller krefter på i det hele tatt. Feil fokus og feil bruk av hjernen. Å motta skryt fra andre er ikke viktig. Du lever ikke for andre, du lever for deg.

Innse at du har mobbet og mobber, fordi like barn leker best, og fordi det er deilig å ha noen å hate. Innse at dette suger pung, og at du har sider som suger pung. Innse at du nå må gjøre noe med det. Innse at det å være et menneske krever en evig kamp med seg selv for å forme seg til den beste man kan være. Innse at dette arbeidet ruler, selv om det er hardt, og at det er dette som er selve livet i seg selv, og at det er deilig! Du var en mobbende flokkdyr i går (en del av problemet), bli et tenkende individ i dag (en del av løsningen)!

Tilbake til hovedsiden