Drit i å poste pretensiøse dritbilder med dølle lykkekake-sitat, aper.

Hva er greia med å dele meningsløst pjatt på sosiale medier? Hva i helvete? Alt består av en masse tomme ord og setninger. Flotte ord åkke som, vil kanskje noen hevde. Dette er helt føkkings feil. Denne driten suger pung. Alle disse dritbildene med pretensiøse (dårlige) fotografi med mas om at man skal gjøre noe. Uansett om man er redd for å gjøre det. Hva, eksakt? Aldri spesifisert. Det må være så vagt og intetsigende som mulig. Da kan folk poste det og få overfladisk anerkjennelse fra andre. Det det er jo det alt handler om. Anerkjennelse fra andre. Jeg blir kvalm. JEG SPYR! "Se på meg, se på meg, jeg er så snill og god og lever etter en beundringsverdig livsfilosofi! Bekreft det, jeg er bare god hvis det bekreftes av deg!" Det fins fortsatt folk, altfor mange folk, som benekter at verden har blitt tilbakestående. Fornektere av faktum som Holocaust og andre konspirasjonstullinger tilhører som regel små, obskure klikker. Benektere av at verden har blitt tilbakestående fins overalt, og denne irrasjonelle benektelsen er helt akseptert. Mest sannsynlig fordi alle er tilbakestående.

Men hey, jeg kan være åpen for at det kanskje alltid har vært slik, bare at det er så mye mer synlig nå i sosiale medier-alderen. Nu kan jo alle dytte seg ned i halsen på hverandre, og alle gjør det.

Tilbake til intetsigende svada som "Gjør det uansett om du er redd for det". Igjen må jeg spørre - hva i helvete av det vi er redde for er det vi på død og liv skal gjøre? Gjelder dette bare noe, eller alt? Hva blir konsekvensene? Er man redd uten grunn? Hvorfor stilles det aldri fullstendig fornuftige spørsmål ved ting?

Hvis jeg er redd for noe, er det en jævlig god grunn til dette, med mindre det er noe mongo, som en sprøyte eller å ta en heis. Den herlige ironi (sagt med arendalsdialekt), er at de som er mest ivrige på å dele slik drit på sosiale medier er de som har størst sprøyte-, heis- eller edderkoppfrykt i verden. Fuck off. Jeg sier herved til dere mongoer - ta en sprøyte og ha en edderkopp på armen (eller i kjeften, for den saks skyld). Å, vil dere ikke? Dere hadde dødd av skrekk? Som vanlig er det tjue mil mellom hva tomme hoder sier, og hva de tror de er for noe, og hva de faktisk er i realiteten. Det hadde vært pinlig å ta heisen med slike aper i fremtiden for min del. Men, høhø, disse apene er redde for å ta heis. Bah!

Og hvorfor i FAEN I HELVETE skal jeg gjøre noe jeg er redd for? Hva i føkkings føkk vil dette oppnå? Skal jeg hoppe fra timeteren selv om overlevelsesinstinktet stritter i mot? Hvorfor? Hva godt kommer ut av at jeg hopper? Ingen forpult verdens ting, aper. Kommer jeg til å bli mindre redd for hver gang? Nei. Jeg, og verden, lever fint videre uten at jeg skal gå gjennom en masse ubehagelig drit utenfor komfortsonen. Faen!

Post noe autentisk, originalt og interessant (og ikke-kjedelig) på sosiale medier (en del av løsningen). Man trenger ikke nok en sau som poster den samme hjernedøde skiten som alle andre i flokken (en del av problemet).

Så har vi dette maset om krampaktig optimisme. Dårlige bilder av pretensiøse triste tryner med rennende maskara og tårer, hvor det står at man skal smile til verden uansett hva som skjer (eller, pretensiøst som faen, "selv om du gråter på innsiden", eller noe sånt piss. FAEN SOM DENNE DRITEN SUGER!) - dere som poster denne skiten har hatt et beintøft og trist liv, hmm? Feil. Ingen, og jeg gjentar, ingen i norge har hatt det spesielt fælt. Selv våre største problem er i bunn og grunn bare småpoteter som vil gå over etter en viss tid. Dårlig forhold til foreldre? Foreldre suger. Fuck 'em! Lev ditt liv og ignorer dem. Noen du har kjent i ditt liv har nettopp dødd? Sorg som går over etter en viss tid, livet går videre. Depresjon? Yeah, right. Den er innbilt. Du vet kanskje ikke det selv, men stol på meg. Slutt med det, og ikke ødelegg for de som faktisk er deprimert. Ble du mobbet? Det ble, og blir, alle, dessuten mobbet du selv. Du har det ikke spesielt hardt, og du er ikke en "fighter". Tvert imot. Pretensiøs syter, kanskje, men ingen fighter. Og krampaktig optimisme skal man ikke ha, i hvert fall ikke når det bare er en dag i ny og ne, mens man er "langt nede" alle andre dager. Få ting er mer irriterende enn en person som er trist og sur én dag, og overdrevent drithappy neste dag. Krampaktig optimisme lar seg ikke praktiseres, så slutt å ha det som et forpult ideal. Go fuck yourselves.

Tilbake til hovedsiden